søndag 17. juni 2012

Buksa virker!

Jeg skrev jo i et innlegg igår at jeg hadde kjøpt ny turbukse, og at nytt turutstyr motiverer meg til å ville på tur. Og sannelig.... Jeg lå dypt nedi sofaen med en bok i dag og satset egentlig på en inne-dag med bare korte turer, men da jeg kom på buksa som lå i klesskapet og bare ventet på tur fikk jeg fart på meg! Det ble en 3,5 times tur i marka og jeg kunne krysse av nok en post på lista over kulturminner jeg vil se.
 (kan nevne at den virker ellers også: fikk litt regn, og den var vannavstøtende)

Det med buksa minner meg om da jeg var liten og foreldrene mine tok meg med på skiturer om vinteren. Med vanlig skibukse og jakke var jeg like sutrete og treig som de fleste andre barn i langrennsløypa. Men da jeg arvet en sånn tight skidrakt som minner om sånne som ordentlige skiløpere bruker av en kusine ble det andre boller. Siden jeg så ut som en proff følte jeg et visst press til å VÆRE proff. Eller, ikke press; men et ønske om å være det. Så jeg slutta å syte og gikk på ski som et olja lyn. Jeg kunne liksom ikke gå med den drakta og så bare være en vanlig treiging i løypa. Det hang ikke i hop.
Godt å se at jeg fortsatt fungerer på samme nivå som da jeg var 7 år mentalt.


Ellers kom jeg på en annen ting mens jeg var ute og gikk tur: noe av det som skremmer meg litt fra å bare sele på og dra ut på tur andre steder enn i "min egen" kjente skog må være den dårlige skiltingen jeg opplever her. Her er det ikke så farlig, for jeg er så godt kjent at om jeg ikke kommer dit jeg skulle så vet jeg allikevel sånn ca hvor jeg er, og hvor hjem er. Men å gå feil et fremmed sted, og ikke vite hvor jeg er eller hvilken retning jeg skal ta vil virke veldig skremmende. Det virker så skummelt å bare skulle stole på egen kart-lesing og kompass.
Eksempler er avstand på skiltene i marka. Det kan f.eks stå at det er 2,5 km til et sted. Så går og går og går du til du tilslutt kommer til enda et skilt, og du gleder til å se hvor mye avstanden har krympet. Men neida, ifølge skiltet er det 2,5 km igjen til du er framme. Har de som satte opp skiltene drikki, eller? For det kan faktisk ikke stemme. Jeg er dårlig i matte, men ikke SÅ dårlig. Det er akkurat som i sånne mareritt hvor du sitter fast i gjørma og går og går, men du kommer ikke av flekken. SÅNN er det å gå tur i marka noen ganger. Da er det litt vanskelig å beregne om du kan gå et sted eller ikke. "Bare 3 km dit, jo det kan jeg rekke." 1 km senere: "Hmm, fortsatt 3 km igjen. Jo, det er jo ikke så langt da." Og sånn går no dagan.
Enda bedre var det den gangen jeg fant et skilt som pekte mot en sti jeg ikke har gått før hvor det bare sto "Grisputt". Jeg syntes det hørtes hyggelig ut, så jeg fulgte skiltet selv om det ikke sa noe om hvor langt det var dit. Det dukket opp minst ett skilt til hvor det bare sto "Grisputt" på. Og jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Men ingen Grisputt kom jeg fram til. Tilslutt måtte jeg snu og gå hjem, for det ble en veldig mye lenger tur enn planlagt. Da jeg googlet Grisputt og så på bilder av putten så jeg at jeg hadde jo gått forbi den! Men fordi det hverken sto på skiltene hvor langt det var dit, eller at jeg var framme, hadde jeg bare gått forbi det. Jeg trodde jo at det ville være skiltet at jeg var framme i det minste.

Grisputt ser forøvrig slik ut, om noen skulle gå samme veien som meg en gang, Stopp i tide, det er her!!:




Andre ganger har jeg fulgt en både skilta og merka sti, men så hender det jo at det dukker opp ett kryss som ikke er merka med skilt, og blå-eller rød-merker er ikke å se på avstand fra krysset. Så må man ta en sjanse og følge en av veien til man ser et skilt eller merke, eller til man har gått for langt uten å se noen av delene og må gå tilbake igjen.

En typisk rødmerka sti MED merker:




Dårlig merking gjør meg ikke så mye til vanlig, for jeg går med mentaliteten "Kommer jeg ikke til det stedet jeg egentlig mente å gå til, så oppdager jeg sikkert et annet fint sted". Men hvis man bestemmer seg for å gå fra A til B på en lengre ferietur så er det jo ergerlig å gå feil. Og litt ergerlig å gå seg vill og forsvinne i fjellet.

På grunn av dette har jeg alltid vært frista til å gå Rallarvegen. For hvor vanskelig kan det være å holde seg på en vei, liksom? Ikke engang jeg kan gå feil der, ikke om jeg prøver engang.

4 kommentarer:

  1. Hei og hå Kristin.. tør jeg foreslå GPS?? Hehe.. enkelte ting forandrer seg ikke, mimre mimre. Kongletur :D
    http://snurfen.blogspot.no/

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehehe kongletur! Stedsansen min har bedre seg noe siden den gang... Hvertfall hvis jeg konsentrerer meg...og følger med. ;)
      GPS vurderes fortløpende.

      Slett
  2. Smarttelefon med GPS fungerer godt nok til markabruk for min del, men veldig lyst på en skikkelig en altså :) Og de skiltene som ikke viser riktig km er irriterende! Men om du går med kart skal det stå kartreferansen til stedet du er på baksiden av skiltet...

    SvarSlett
    Svar
    1. Har ikke smarttelefon engang, jeg.
      Det om kart-referanser visste jeg ikke! Takker for tips. :)

      Slett