Slåttumsrøa naturreservat

Jepp, stemmer. Lillomarka har eget naturreservat. Man behøver ikke å reise lang for å oppleve noe så eksotisk nemlig. Det fins i vår egen bakhage. Og noe så fristende kunne jeg ikke motstå, og hvertfall ikke siden det fins blåmerkede ruter å gå der. Jeg har nemlig svart belte i å gå blåmerkede stier nå. Denne turen viste seg likevel å ha noen utfordringer.

Jeg bestemte meg for å starte på Romsås siden det går en blåmerket sti derfra og over Røverkollen med utsiktspunkt og rett inn i smørøyet. Jeg surra litt med å finne igjen stien fra T-banestasjonen. Det var ingen skilter som antydet at det fantes tursti i nærheten. Men siden jeg visste hvilken retning jeg måtte gå tråkka jeg bare inn på en tilfeldig sti som gikk innover i et skogholt i riktig retning, og der krysset den snart den blåmerkede jeg lette etter.

Bak Ravnkollen kirke derimot gikk det helt i ball. Jeg hadde gått forbi ett skilt som pekte i retning Steinbruvann. Jeg visste jeg ikke skulle følge det siden jeg da ikke ville komme over Røverkollen som ønsket. Like etter pekte et skilt mot Røverkollen rett fram over en parkeringsplass. Jeg gikk rett fram. På andre siden av P-plassen gikk en sti inn i skogen så jeg antok at jeg var på rett spor. Etter altfor mange meter hadde jeg fortsatt ikke sett noen blå merker på trærne. Jeg gikk tilbake ighen, helt til skiltet. Da så jeg at det pekte rett fram, men med en ørliten sving til venstre. Jeg gikk over P-plassen igjen, og ganske riktig gikk det en vei ned til venstre. Jeg gikk noen meter. Et blått merke på treet! Lettet travet jeg videre. Jeg forsøkte å følge med på kartet, men syntes at jeg var helt håpløs som vanlig. Jeg syntes at alt var helt speilvendt i forhold til det det burde være. Men jeg stoler av erfaring ikke på mitt indre kompass, selv om det også hvinte og mente at dette var feil vei. Det var først da et vann plutselig blinket mellom trærne at jeg innså det: Jeg var ved Steinbruvann, og aldeles ikke på vei mot Røverkollen. Jeg burde ha forstått at det var noe riv ruskende galt, om ikke av alle "feilene" på kartet og at mitt indre kompass sa at det var feil retning, så i det minste av at jeg hele tiden gikk nedover, mens jeg skulle opp på en topp. Det var ikke annet å gjøre enn å forbanne seg selv og veimerkingen. Tilbake ved Røverkollen-skiltet som fortsatt pekte rett fram hadde jeg bare ett valg igjen: høyre. Jeg gikk litt motløs opp den veien, og der! Litt til venstre for veien inne i skogen: et blått merke! Kjære turskilt-opphengere: Rett fram har aldri betydd "først opp veien til høyre, og deretter inn i skogen til venstre." Ikke der jeg kommer fra.

Men nå kom jeg meg vel opp på Røverkollen og kunne nyte utsikten. Jeg kunne faktisk se helt hjem, og det var verdt hele turen. På toppen kunne jeg krysse av enda et kulturminne fra oversikten min; gravrøyser fra bronsealder.

Jeg fulgte blåmerket sti ned på andre siden av kollen og til Romstjern. Jeg er svak for skog med eventyrskog og mye vann, og denne runden bød på mye av begge deler. Jeg traff veldig lite folk også, noe jeg syns er behagelig på wannabe-villmarksturene mine. Det får meg til å føle meg alene og sterk; en survivor. Selv om jeg bare er noen timer hjemmefra, enda færre timer fra nærmeste boligfelt, og en telefon unna hjelp.

Romstjern var vakker og med noen solbadende folk rundt. Men her holdt jeg på å gå feil igjen. Men denne gangen VAR det mitt indre kompass tok feil. På kartet så det først ut som om stien bare fortsatte på andre siden av veien, så jeg tura tvers over og rett inn i mørk granskog. Det var hverken sti eller blåmerker der. Forvirret så jeg på kartet. Jeg mente fortsatt at det sa det samme, men det kunne jo ikke stemme. Jeg følte meg som en dyslektiker der kartsymbolene hoppa og spratt ertende foran øynene på meg og utfordret logikken min. Tilslutt klamret jeg meg fast til at kartet sa at jeg skulle ha vannet på venstre side og vandret freidig videre på selve veien. Ikke lenge etter fant jeg igjen blåmerker, sti og skilt som markerte at her begynte et naturreservat. Man må bare være litt tålmodig og ikke frike ut med èn gang man ikke ser blåmerker. Med mindre man er på vei til Steinbruvann og man egentlig skal til Røverkollen.

 Neste vann vi kom til var Lusevasan hvor jeg observerte èn solbadende. De neste to vannene jeg vandret forbi var Bleiktjern og Lomtjern hvor jeg befant meg ganske så alene. Det ble brukt mye tid på fotopauser, nyte-synet-av-vannet-pauser og drikke-vann pauser. Derfor tok turen en god del mye lenger enn planlagt. Men flott vær og nok vann i sekken gjorde dette til en herlig dagstur som anbefales på det sterkeste. Blåbærene har også kommet, kan jeg melde.

Siden dette er et naturreservat er det ekstra viktig å følge normal folkeskikk som å ikke legge igjen søppel, samt noen andre regler man blir gjort oppmerksom på:

Bortsett fra skiltet mot Røverkollen bak Ravnkollen kirke var det enkelt å finne fram, igjen. Som sagt: svart belte i blåmerka stier nå.

Vel ute av det vidunderlige naturresevatet vandret jeg ned til Steinbruvann som var fullt av solbadende. Jeg hoppet selv i vannet som en nydelig avslutning på nok en fantastisk tur. Deretter var det bare et kvarters gange ned til Grorud hvor jeg kunne ta buss hjem igjen fra. 7 timer ute i herlig vær anser jeg som en vel anvendt dag! Man behøver ikke å bruke så lang tid på turen, det ble 1,5 mils tur inkludert feilvendingen ned til Steinbruvann før Røverkollen skulle bestiges. Men på 7 timer kan man virkelig verdsette den flotte naturen som resevatet har å by på, så jeg anbefaler det tempoet.

Dagens lærdom: Kun stol på ditt indre kompass når det har rett.

Solemskogen

Nå har jeg blitt så god til å gå tur at jeg har blitt kjedelig. Ingen ekstreme tabber, ingen utløste leteaksjoner, brekte bein eller engang et gnagsår! Ikke noe å skrive blogg om med andre ord. Neia, jeg har da gjort flere erfaringer underveis som jeg kan dele.

Først kan nevnes av nytt utstyr: Jeg har fått meg en slik Bergans hoftesekk. Til turer som er lange nok til at jeg kommer til å angre om jeg ikke tar med vann, men så korte at jeg angrer om jeg drasser med en hel sekk. Fin-fin gave fra smart samboer.

Jeg har tatt i bruk et nytt utgangspunkt for turene mine i Lillomarka: Solemskogen. Første turen jeg skulle ta for å bli bedre kjent der startet jeg som vanlig fra Tonsenhagen. Jeg brukte en time på å gå til Solemskogen P-plass som er et godt utgangspunkt for turer i området. Vel vitende om at jeg hadde en time å gå tilbake for å komme hjem igjen ble det kun litt rusling i nærområdet til parkeringen. Jeg fikk avklart hvor noen stier gikk, og at èn av de for tiden var oversvømt av en vårkåt bekk. Men det dugde jo ikke. Jeg vil bli like godt kjent i denne delen av Lillomarka som jeg er i "min" del av skogen. Etter denne turen fant jeg en gunstig bussrute til Solemskogen sånn at jeg ikke begynner å gå før jeg har kommet dit.

Neste gang stilte jeg godt forberedt: Jeg hadde med dette kartet som viser Lillomarka litt grovt samt de blåmerka (sommer)stiene. Å følge de rødmerka skiløypene sommerstid er fullt mulig, men da må man ta høyde for at man kan støte på overraskelser som "Heisann! En våt myr der skiløypa går vinterstid." Man finner jo alltids en vei rundt, men turen blir fort mer tidkrevende og offroad enn planlagt. I tillegg til kartet hadde jeg med dette turforslaget forfattet av Lillomarkas oppsynsleder. Håvard Pedersen er en kilde til gode turforslag med tilhørende spennende kultur-og naturminner å gå innom. I dette tilfellet er det en oversikt over hvordan Solemskogen oppsto og så ut i gamle dager. På den måten kunne jeg gå en runde (start og stopp P-plassen på Solemskogen) han hadde tegnet inn på et kart og samtidig få forklaringer på hva ruiner og gamle hytter jeg gikk forbi hadde vært. Det var en flott runde som jeg anbefaler enhver Solemskogen-noob å ta. Jeg syns at enhver tur må oppleves av en selv, men jeg kan legge ut en liten teaser; dekorative Steinlia midt inne i skogen:

Neste tur brukte jeg kartet og lagde en liten runde selv. Jeg hadde lyst til å gå fra Solemskogen til Sandermosen, og deretter finne en annen vei tilbake til Solemskogen. Ikke noen spesiell grunn, jeg hadde bare sett Sandermosen på mange skilt og ville gå og se hvor det var. Jeg så på kartet at fra Sandermosen gikk det en blåmerka sti over Styggedalen og Fugleleiken som krysset en annen blåmerket sti som ville ta meg tilbake til samme vei jeg hadde gått fra Solemskogen. Denne turen gikk så knirkefritt! Skiltene underveis var enige med kartet, og retningssansen min var stort sett enig med både kart og skilt. Jeg har vel aldri opplevd at en merka sti har vært så enkel å følge noen gang. Jeg følte meg helt trygg selv om jeg var på helt ukjent grunn. Underveis fant jeg en liten foss:

Jeg gikk en litt tilgrodd skogsvei og så Maridalsvannet blinke i det fjerne. Jeg gikk på innbydende stier:

Alt i alt var det en suksess, og jeg ønsket mer! Så jeg pønsket ut en ny og lengre tur. Jeg har alltid sett skilt som peker mot Sinober i Lillomarka. Jeg har nesten gått dit flere ganger. Jeg har blitt forhindret på veien flere ganger: ofte av andre, forlokkende stier som har forstyrret meg og som jeg bare "må gå" først. En gang var det en vårflom som stoppet meg, en annen gang en høstflom.Det meste seriøse forsøket ble stoppet av dagslys som forsvant. Sinober har blitt min hvite hval. Og jeg oppdaget en fin blåmerka sti som gikk fra Solemskogen til Sinober. Fra Sinober kan man gå til Lilloseter, og der er jeg godt kjent. Da er det bare halvannen times gange hjem til Tonsenhagen. Jeg kunne slippe unna busstur hjem.
Jeg gjennomførte Sinoberturen prikkfritt i går. Midtsommer, knallvær, blomster i full blomstring på alle kanter. Det var nesten for idyllisk til å være sant. For at det ikke skal virke for usannsynlig kan jeg nevne at det var et mygghelvete i skyggen. Men ellers var turen en fryd og anbefales på det sterkeste! Skogen var åpen og grønn, med endel bjørk i tillegg til gran. Veldig fine og enkle stier å følge (mye røtter og stein og myr, man må ha stødige tursko, ikke joggesko). Og endelig så jeg Sinober:

Der spiste jeg matpakke på en stein i en eng av smørblomst (Jada, cheesy. Men jeg gjorde det!). Turen fra Sinober over til Lilloseter var kortere enn den så ut på kartet. 4 km ca. Det var en av de fineste stiene jeg har gått: over myrer i blomst, forbi Sørskogen med en nydelig blomstereng foran, over en bekk som det var bygd en bro over. Jeg drakk av bekken og satt på broa og viftet med beina over vannet. Da jeg kom til Kjulstjernhytta ved Kjulstjernet satte jeg meg lenge i vannkanten med beina i det varme vannet og bare nøt utsikten:

Så veien mellom Sinober og Lilloseter er kanskje kort, men med antall distraksjoner underveis så tok det så lang tid som da jeg trodde det var mye lenger...

Vel framme på godt kjente Lilloseter var jeg sliten, tørst og tom for vann. Setra stengte like før jeg kom fram. Da var toppen av lykke å oppdage en brusmaskin og akkurat nok kronestykker i sekken til en iskald Solo.

Lærdom: ALLTID ta med lommebok selv om man skal midt inn i svarteste skauen, man vet aldri når man kan få bruk for den. Jeg hadde tatt den med i tilfelle jeg skulle gå meg bort eller bli så sliten at jeg vandret mot folk for å ta buss hjem. (kremt..eller ta med nok vann...kremt).

Igjen var jeg imponert over skilting underveis. Kun ett sted var det unøyaktig avstandsmerking, og stien fra Sinober mot Lilloseter hadde ikke skilt på Sinober (Jeg hadde jo kart så det var greit, men jeg har da sannelig ofte nok gått uten kart. Da ville jeg ikke visst hvilken av stiene som gikk mot Lilloseter). Jeg følte meg 100% trygg på at jeg var på rett vei hele tiden takket være skilt og kart.

Fra Solemskogen til Sinober var det 7 km, noe Endomondo var enig i. 4 km mellom Sinober og Lilloseter, og ca 8 km fra Lilloseter til Tonsenhagen. En tur på nesten 2 mil i ukjent terreng de første 11 km. Helt av meg selv, helt smertefritt. Anbefales!

Konklusjon: Jeg har blitt god (til å ta) med kart.

En helt ekte fjelltur!

Jadda. Vi har vært på fjellet. Og kommet tilbake igjen.
Spoiler-alert: Uten å ha utløst en eneste leteaksjon.
Dette var riktignok en teltfri tur. Hverken de tobeinte eller en 12 år gammel dronning av en drever hadde lyst på høstferien i telt. Vi ville se fin natur, gå på turer men også sitte foran en sprakende peis og se ut på eventuelt dårlig vær. Litt luksus skal det være! Siden vi ikke har hytte søkte jeg etter utleie-hytter på nettet. Det beste stedet for oss, fant jeg ut, var Finn.no. Der kan man krysse av for endel spesifikasjoner som man krever at må være oppfylt , for eksempel "dyrehold tillatt" som er helt essensielt for oss. Ingen tur uten barna! På den måten slapp jeg å ta kontakt på mail med ørten utleiere, bare for å få beskjed om at hunder var uønsket.
Jeg har en svakhet for Gudbrandsdalen så vi endte opp med å leie Jægerbu på Venabu av koselige Hytte-Kari. Her er den:

Av fasiliteter hadde den mer enn vi har i 2-romsleiligheten vår i Oslo. Det var både oppvaskmaskin, vaskemaskin, strøm (ja ja, det har vi faktisk) og ikke minst peis. Det var nesten så vi vurderte å ta med skittentøyet oppover så vi slapp å bruke vaskekjelleren hjemme.

Min første tanke (etter at jeg hadde fått igjen pusten av å se utsikten innover i Rondane) var at vi aldri kom til å finne igjen hytta etter første tur ut. Hyttefeltet var stort, med mange veier, avstikkere og like hytter. Og det var småtrær på alle kanter som gjorde sikten vanskelig.
Så da vi gikk ut på vår første fjelltur etter å ha fått overrakt nøkkelen av Hytte-Kari brukte vi mye tid på å se oss bakover og memorere veien til hytta. Av erfaring vet jeg at veier kan se helt annerledes ut på veien tilbake enn da man gikk den andre veien. Trær har en bakside og den ligner ikke nødvendigvis på forsiden. Så det kan være greit å ha et inntrykk av hvordan veien tilbake kommer til å se ut. Jeg hadde også gjort noen forundersøkelser ved å printe ut et turkart over området, pakke det og kompass. I tillegg hadde vi begge GPS på mobilen, men alle har hørt om de dumme turistene som la ut på langtur også gikk de tom for strøm eller mista dekningen. Så jeg ville ikke stole for mye på GPS. Og riktig nok, kun min telefon fungerte der oppe.

Ikke mange meterne fra hytta kom vi fram til riksveien. Vanligvis ville dette ha irritert meg grensløst, en vei er i veien for idyllen! Men her var den
A) Et trøstende syn for en Lars Monsen in spe som er redd for å ha tatt seg vann over hodet.
B)Et syn for enhver naturentusiast når utsikten fra veien er slik:

Så fjellturen vår startet enkelt med litt trasking langs hovedveien til vi fant en sti som fortsatte på andre siden av veien. Det viste seg å være en drømmesti for noobs som oss. Den førte til dette fjellet og opp på det og langs hele kanten som en minimini-Besseggen og ned på andre siden og bort til samme riksvei igjen (det er fjellknatten i bakgrunnen på bildet. Erfarne fjellfolk vil neppe si at vi har vært på et fjell.)

 Vi trengte hverken kart, kompass, GPS eller rødmerker for å finne fram. Til forskjell fra skog som jeg er vant til å vandre i har man meget god oversikt på fjellet. Vi så hele tiden hvor vi skulle. Det var bare vanskelig å forstå avstandene, men stort sett på den måten at jeg trodde det var mye lenger å gå enn det var. Vel oppe på toppen premierte vi oss selv med fotosession, boller og brus. Som Lars Monsen ville gjort det selv. Fotosession-resultat:
1: Poserende hunder

 2: Uendelig utsikt

Stor mestringsfølelse etter denne turen!

Dagen etter våknet vi til min store skrekk: ertesuppetåka! Ut måtte vi med hunder uansett, men dagens tur nummer en besluttet vi å legge til veiene i hytteområdet og ikke ut i noe som helst fjell-lignende område. Vi satte på GPS og luntet avgårde. Jeg hadde stålkontroll på hvor vi var lenge. Jeg sjekket med jevne mellomrom at mitt indre kompass og GPS var enige om hvilken retning hytta var i. Og det var de. Lenge. På ett eller annet tidspunkt har vi kommet på villstrå likevel, og jeg stolte ikke lenger helt på GPS'n heller. Da var det veldig greit å høre riksveien. Vi tok oss lett fram til den og fant veien tilbake til hytta derfra. Da var vi veldig glade for at vi ikke hadde lagt ut på fjelltur. Men så lett er det altså å gå seg bort. Det kan skje uten tåke og det, men særlig med tåke. Jeg har My Tracks på telefonen, så etterpå kunne vi se på et kart hvor/hvordan vi hadde gått (og hvor langt, hvor lenge, hvor fort, hvor høyt og whatnot). Interessant mønster på kartet etter at vi mistet litt oversikten. Men kjekt for å analysere hvor det gikk galt.
Det ble mye peiskos den dagen, men i firetida letna tåka nok til at jeg ville bestige den lille knausen med navnet Kyrkjegardsfjellet. Igjen fikk vi se fjellets lumskhet på nært hold. Akkurat i det vi skulle gå ut av hytteområdet og opp mot fjellet kom denne tåka i rasende fart:

Den hyllet Kyrkjegardsfjellet helt inn på noen sekunder. Vi snudde og gikk en annen vei, men like fort som den hadde kommet var tåka borte igjen! Ny, skremmende påminnelse om hvor raskt det skifter på fjellet. Etter å ha vurdert værsituasjonen dristet vi oss likevel opp til fjellet. Eller knausen. Denne greia her hvertfall:

Den er kanskje liten å bestige fra denne kanten, men for en utsikt utover til andre sida når man kommer opp:

Jeg kunne lagt ut mange flere bilder derfra i alle kompassretninger, men jeg vil heller oppfordre leser til å dra dit og se det selv! Når vi klarte det klarer alle det. Det var ikke farlig så lenge vi var forsiktige og fornuftige på grensa til nevrotiske.
Lærdom nummer 1: Jeg er ikke helt idiot.
Greit å vite. Jeg er heller overforsiktig enn tar sjanser, og akkurat på fjelltur er nok det et bra trekk.
Lærdom nummer 2: Man må ikke gå så langt!
Vi storkoste oss med de ca 2-timers turene vi var på, og er nå bedre kjent i området. Neste gang vil vi kunne gå lenger og føle oss trygge på at vi finner veien. Små skritt!

Det var vel egentlig det eneste jeg lærte på denne turen ( i tillegg til at det aldri blir for mye godteri på hyttetur), men all lærdom er god lærdom. Hit drar vi gjerne igjen, med telt eller hytta til Hytte-Kari.
Fjelltur? Klart jeg kan! :)

No we can't!

Jeg lærer noe nytt av alle turer. I går var det så fint vær og meldt fint i dag også, mens Dagbladet spådde en kald og våt sommer resten av ferien min. Jeg ble litt stressa av det og tenkte at "Da må jeg jo dra ut og telte. Nå! Med en gang!"
Dette var litt utpå kveldingen, men jeg pakka en sekk i en fart. Min bedre halvdel syns det kanskje kom litt brått på og hadde andre planer og spurte om det var greit at han sto over denne. Klart det, det er vel ingen kunst å telte alene.
Lærdom nummer 1: Det blir litt tyngre å bære når man går alene, så man må være litt mer kritisk til hva man tar med seg.
Jeg tok med både turkopp, colaboks, ekstra sko, hele svære rødspritflaska, 2 pølsepakker i tilfelle jeg ville gå lenger og ta en overnatting til osv osv. Tro meg, det blir ikke en overnatting til av sånn pakking.

Jeg skjønner ikke helt hvordan, men jeg kom meg helt opp til Aurevann uten pauser. Jeg hadde tenkt å overnatte der først for deretter å gå videre til Sinober neste dag og finne et fint vann å telte ved der oppe. Nedturen var at noen hadde allerede satt opp telt på plassen vi brukte sist. Derfor måtte jeg fortsette videre. Da merka jeg at sekken var tung. Jeg måtte gå en sti som tok meg bratt oppover. Jeg hadde bare tatt med akkurat nok krefter til å komme meg til den planlagte teltplassen. Det var ikke en teltplass å se langs vannet etter dette, det gikk bare bratt nedover mot vannet. Tilslutt ga jeg opp og fant en plass med mye lyng langt oppe fra vannet. Jeg hadde sett for meg å sitte ved vannet og nyte utsikten, men jeg brukte uansett så lang tid på å sette opp teltet alene at det begynte å bli mørkt da jeg var ferdig. Det tar jeg ikke som en lærdom, for det sier seg selv og er lite å gjøre noe med. Men opp kom det. Det jeg derimot kan ta som en lærdom:
Lærdom nummer 2: Velg teltplass nøye, sjekk at det er plass til hele teltet der. Da jeg skulle sette i de siste pluggene oppdaget jeg at jeg fikk en hel stubbe med under teltet. Men siden jeg var sliten og hadde et telt med plass til 1 hund, ett menneske og en stubbe så fikk den være med inn. Vi holdt oss i hver vår ende av teltet hele natta.
Da teltet var oppe var både jeg og hund såpass myggoppspist at vi bare måtte gå rett inn.
Lærdom nummer 3: Når du pakker altfor mye, sørg i hvertfall for å ta med noe nyttig, som myggspray.

Dette ble første testen av nytt selvoppblåsende liggeunderlag, og ny selvoppblåsende pute. Den dagen jeg kjøpte det gleda jeg meg til å pakke det ut og "trykke på knappen og se det blåse seg opp." Folkens, det er ingen sånn knapp. Jeg lette lenge og vel, klemte både her og der. Men det skjedde liksom ingenting. Jeg måtte tilslutt kapitulere og google problemstillingen. Det viser seg at begge deler, når man åpner en ventil, tar inn luft sakte men sikkert til det er samme lufttrykk inni som utenfor, eller noe sånt. Da er de fortsatt ikke fullt fylt opp, så man blåser opp resten til ønsket mengde med ventilen. Jeg ble litt skuffa, men det var vel litt for Petter Smart med en sånn knapp.
Lærdom nummer 4:  Liggeunderlaget var greit å fylle helt opp, men puta ble bare hard og rund som en ball. Vil du sove med en badeball under hodet? Jeg tok ut litt luft i stedet, da ble det bedre.

Buffy plumper i Aurevann:

Jeg sov hvertfall bedre denne gangen enn den forrige. Hunden falt også til ro, sa ikke et pip engang da en ugle eller en annen nattfugl bestemte seg for å kræsjlande på teltet vårt.
Det var veldig mye kaldere denne natten enn den forrige, det var sånn at jeg måtte ta til og med nesetippen innenfor soveposen, ellers ble den skikkelig frossen. Forrige gang pakket jeg stillongs i tilfelle det skulle bli kaldt, men det ble det ikke så jeg strøk det fra lista denne gangen. Men i natt savnet jeg stillongs sårt. Hadde i det minste med et par ullsokker. Dette dekkes av lærdom nummer tre, bare bytt ut myggspray med varmt tøy. Eventuelt en
Lærdom nummer 5: Sjekk Yr.no time for time med temperaturer for natten.
Jeg våknet noen ganger av at det verket litt i hoftene. Det gjorde jeg sist også husker jeg, men da trodde jeg det skyldtes dårlige liggeunderlag. Det løste seg ved at jeg la meg på magen, det var eneste stillingen som hjalp mot det. Er dette vanlig?

Teltplassen i morgensol, teltet er bak meg (jeg vet ikke hvorfor Buffy tok langlina på hodet, tror det var ment å skulle være morsomt):

Jeg våknet tidlig men mer uthvilt enn sist vi var ute og teltet. Pakket teltet, stekte pølser som en proff med perfekt mengde sprit på spritkjøkkenet. Og innså at jeg umulig kunne gå videre til Sinober. Jeg var faktisk ikke helt sikker på om jeg orka å gå hjem. I dag kjentes sekken 10 tonn tung, og beina var tunge. Skuldrene verka. Jeg sendte en sms til min bedre halvdel om at jeg kom hjemover i sakte tempo, og bega meg avgårde. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg klarte å gå opp i går uten pause. Nå hadde jeg som mål å gå fra krakk til krakk. Ved hver krakk satte jeg fra meg sekken (den var vanskelig å få på seg hvis jeg satte den helt ned på bakken) og hvilte en stund. Oppdaget at jeg hadde tatt med meg altfor lite drikke også, var helt tom etter frokost. Kunne kanskje ha fylt på fra en bekk hvis jeg fant en som så ren nok ut.
2 km hjemmefra skjedde mirakelet: Hund nummer 1 begynte å hoppe og danse, jeg så opp og der sto hund nummer 2 og min bedre halvdel! Han hadde våknet og sett meldingen min og skjønt at det var litt tungt å gå, og bestemt seg for å ta med hund nummer 2 på morgentur og møte meg sånn at han kunne overta sekken. Jeg ble så glad at jeg nesten måtte gråte!
Lærdom nummer 6: Si alltid i fra hvor du går, sånn at andre kan overraske deg på veien.

Dette ble vel ikke den beste turen, og jeg kjenner det blir en liten stund til neste gang. Men det ikke første gangen jeg går litt for langt, det pleier ikke å ta lang tid før alt er glemt og jeg drar på langtur igjen. Og jeg har lært så mange nyttige ting!

Yes we can! del 2

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det her, men foreløpig lager jeg en del 2 av innlegget "Yes, we can". Jeg får gode tips av folk som leser bloggen i forhold til utstyr, men tipsene kommer på Facebook og da får ikke alle lesere av bloggen med seg de gode tipsene. Ikke at det nødvendigvis er noen andre enn mine venner på Facebook som leser bloggen, men for ordens skyld....
kanskje tipsene kan legges inn under "kommentarer" i stedet for på Facebook? Bare en tanke... :)

Foreløpig har jeg blitt tipset om:

-Man kan både skru ned flammen og slokke den på et spritkjøkken med et eget lokk. Men det er hvis man kjøper et mer fancy enn vi har gjort, for et slikt lokk følger ikke med på vårt. Anbefaler derfor ikke det vi kjøpte på Clas Ohlsson til en billig penge, men vi får leve med det. Stekepannen som fulgte med ble dessuten veldig svart inni, og vi får det ikke vekk igjen. Ser ikke spesielt delikat ut.
Se der, da slipper dere å kjøpe feil spritkjøkken, takket være meg. :)

-Knottmiddel ser ikke ut til å finnes, med unntak av noen rådyre maskiner som man må ha satt opp en 9-10 dager i forveien for at skal virke.Eller hvis man kjøper myggmiddel i Sverige, antagelig et som ikke er tillatt i Norge.

-Avispapir i skoa gjør så man slipper å sette føttene i klamme sko om morgenen.

-Det fins soveposer med integrert oppblåsbar pute i: Ajungilak Igloo Air Comfort

-Oppblåsbar pute med trekk som kan vaskes jeg har fått anbefalt:  EagleCreek

-Jeg har også begynt å se på oppblåsbare liggeunderlag og lest noen tester. Så får vi se hvor vi ender.

Yes, we can!

Da har vi gjennomført en test-tur til Aurevann.

Dagen igår startet med at jeg oppdaget at turbuksa jeg kjøpte for under en uke siden var satt ned 400 kroner. Siden xxl opererer med 30 dagers prisgaranti svingte jeg innom der etter jobb med kvitteringen og hentet ut de 400 kronene. Samtidig benyttet jeg anledningen til å stille de siste, dumme spørsmålene om rødspritkjøkken. Den ansatte lo ikke av meg, bare berolig meg om at "neida, det sier ikke "poff" når du setter fyrstikken borttil spriten. Det er ikke sikkert du ser at det brenner engang, som en test kan du holde en ny fyrstikk over og se om den antenner. Det er ikke gass fra spriten, derfor blir det ikke noe "poff"."

Deretter pakket vi sekkene våre og kløvsekken til Buffy. Jeg bestemte meg for ikke å holde igjen på noe. Det skulle være testtur, og vi skulle ikke langt, så det ville ikke være krise med litt for mye bagasje. Dette er turen vi skal lære av til en annen gang.

Utfordringer:

Bære tungt: Jeg så for meg at jeg ville bli skikkelig sliten av å bære stor sekk, for det har jeg aldri hatt med på tur. men det gikk overraskende bra. Været var også passe; varmt med litt skyer.

Finne veien: Vi gikk først til Breisjøen. Det er autostrada hele veien fra oss og jeg kunne veien dit utenat. Jeg hadde sett på lill-o-dilt kartet mitt at det kunne være det gikk en sti til Aurevann fra veien som går nord for Breisjøen. Vi fant både en sti og et skilt, og stien skulle være rødmerka hele veien til Aurevann. Vi fulgte også med på på gps'n på telefonen til min kjære, der kunne vi se om vi var sånn passe på rett vei eller ikke. Det var null problem å finne veien, vi kom rett på vannet. Så da er vi ikke helt håpløse med kartet, og veien var godt merka. Vi hadde tenkt å telte ved den nordligste putten forbi Aurevann, men da vi så dette:

så var det i grunnen godt nok for oss. Vi gikk til andre siden av vannet enn dit vi kom først, fant en flat fin plass langs vannet og lagde camp.

Sette opp telt:  Dette var neste FOR lett. Jeg hadde sett for meg en langvarig kamp med mye banning, men vi satte det enkelt opp på få minutter. Takket være ekstremt god bruksanvisning med fargekoder ("putt teltstanga med rød ende inn i hullet merket med rødt, den gule der det er merket gult"). Dette teltet var helt idiotsikkert, perfekt for meg! Og 4-mannstelt var IKKE for stort for 2 voksne og 2 hunder.

Bruke spritkjøkken: Etter at jeg ble beroliget på XXL var jeg ikke så nervøs lenger, men jeg skalv litt på hånda da jeg helte i spriten. Sølte litt på meg selv, men gikk og vasket meg i vannet før jeg tente fyrstikken. Det ble ikke noe "poff". Bare en liten flamme. Når vi satte panna vi skulle steke pølsene i oppå var det heller ingen åpen flamme som kunne antenne skogen rundt. Spritkjøkkenet sto dessuten på en stor flat stein ved vannet, og skogen var ikke spesielt tørr. Det føltes veldig trygt. Jeg vil si at det har vært veldig mye skumlere de gangene jeg har tent opp en engangsgrill!
Jeg fylte på litt over halve med sprit, da brant det vel en 20 minutter, tenker jeg. Vi grilla både pølser og kokte vann til rett-i-koppen suppe. Det eneste som var litt ubehaglig var at jeg ikke kunne kontrollere når den skulle slukke, jeg måtte bare vente til den hadde brent ut.

Det var rett og slett et øyeblikk av lykke mens vi spiste, nøt utsikten og så på fisken hoppe OVER vannet (jeg tuller ikke, min kjære filma det).

Men så kom invasjonen. Ikke av andre turgåere som forstyrret skogens fred og ro og forsøplet vannet. Men knotten. Det sto en sky av knott rundt hodene til alle fire. Vi måtte være i konstant bevegelse eller få knott inn alle kroppsåpninger.
Lærdom nummer 1: Myggspray holder myggen unna, men knotten driter i det.
Note to self: Finn ut hva som hjelper mot knott.

Det var ikke annet å gjøre enn å rømme inn i teltet etter maten. Det var hvertfall en festning mot knott, jeg så ikke en eneste.

Sove i telt: Lærdom nummer 2: Liggeunderlagene våres er ikke til å ligge på, de er torturinstrumenter fra middelalderen. Å ligge rett på bakken ville vært bedre!
Note to self: kjøp bedre liggeunderlag.
Lærdom nummer 3: Nei, det holder ikke å bruke buksa som pute.
Note to self: pakk en liten pute så sover du bedre.
Lærdom nummer 4: Gamle 12-årige frøken-hunder vil ha hotellrom, ikke telt. Buffy sa ikke et ord, men sov rolig gjennom hele natta. Frøya ville absolutt ikke være i teltet. Hun pep og prøvde å finne utgangen. Tilslutt åpnet jeg soveposen og brukte den som dyne så jeg kunne dele med henne. Det ble trangt og undøvendig kaldt, og jeg kunne bare ligge i èn stilling. Det var ikke en god stilling. Hvertfall ikke i 7 timer i strekk.
Note to self: Pakk med eget pledd til primadonnaen. Frøya, ikke meg.
Lærdom nummer 5: Etterhvert ble det også klart at Aurevann er ikke spesielt langt fra sivilisasjonen. Vi kunne høre mopeder som ruste med motoren, og vi kan fortelle hvem som hadde nachspiel på Romsås.
Note to self: neste gang går vi mye lenger før vi lager en camp.

Klokken 7 morgenen etter startet dagen. Eller da ga vi opp å sove mer. Da hadde vi hatt regn i løpet av natta, men vi var like tørre! Jeg heier på teltet vårt. Min tidligere erfaring fra telt og regn er fra Roskilde. Da våknet jeg med beina i en dam innendørs, og måtte lense teltet med en plastkopp.

Litt klamt var det, skoa føltes våte ut da vi tok de på, men det gikk fort over.
Da det var mørke truende skyer overalt pakket vi sammen og bega oss hjemover. Vi gikk i høy lyng, men de vannavstøtende buksene fungerer, de holdt meg tørr.
Lærdom nummer 6:Vi fantaserte om god hjemme-frokost, vi hadde tatt med litt for lite mat.

Lærdom nummer 7: Ta med tomme poser til å ha søppel og møkkete/sotet ting i.

Lærdom nummer 8:  Grunnen til de dårlige bildene i bloggen er at jeg hadde lekt med ISO-knappen noen dager før. Sto på 1600 og oppdaget det ikke før jeg kom hjem og fikk spurt en foto-kyndig venn hva problemet kunne skyldes. Men da har jeg lært det og.

Alt i alt var det en veldig vellykka test-tur. Det gikk stort sett  bra; vi fant veien,  utstyret fungerte, vi håndterte det meste. Hadde ikke pakket for mye eller glemt veldig essensielle ting hjemme. Og vi har en liten liste med forbedringer vi kan gjøre til neste gang:

1. Nye liggeunderlag
2. Pute
3. Pledd til Frøya
4. Knottfjerner
5. Poser til søppel og våte/møkkete ting
6. Dra lenger vekk fra sivilisasjonen
7. Mer mat.
8. Ikke lek med kameraet!

Men helt tilslutt: Så små Kvikk Lunsj har blitt! Fikk helt sjokk da jeg kjøpte to til turen. Så nesten ut som om det bare var 3 rader i stedet for 4. Og prisen har sikkert IKKE gått ned. Liker det ikke.

Gotta catch 'em all!

Siden jeg har hunder er jeg vant til å daglig gå rundt omkring i skogen uten noe riktig mål annet enn at hundene skal ha sin tur. Jeg kan forstå at folk uten hund ikke syns det er like naturlig å vandre rundt uten mål og mening. Men man kan finne mål!

Veldig mange steder (hvertfall i Oslomarka) har turisthytter eller kafeer man kan gå til. Belønningen er en kopp kafè, gode kanelboller eller sjokoladekake. Turen i seg selv og det man ser underveis er jo også god belønning.

Det er o-løp  à la Lill-o-dilten hvor man skal finne poster og kan vinne en pokal.

Det fins severdigheter som pen utsikt, fine fiskevann og kulturminner. Her hvor jeg ferdes har jeg oppdaget to nye motivasjonsfaktorer for tur:

1: Den lokale skogvokteren har laget et hefte med kultur-og natur-minner med beskrivelser og tegnet inn på kart. Det er alt fra gamle røverhuler, steinbrudd og rester etter bebyggelse krydret med lokalhistorie om hvem som bodde der. Jeg har blitt hekta på å gå og finne disse postene, sånn at jeg kan krysse av at jeg har vært der. Ikke bare det, jeg syns det er kjempe-spennende å se disse tingene.
Her er lista:
http://www.lillomarkasvenner.no/kulturminner/kulturminner.shtml

Man må jo gå og se stedene med egne øyne, men jeg kan gi noen eksempler:

Post 73 Isdammen: " Naturisproduksjon var en stor virksomhet før kjøleskapenes tid. De fleste gårder hadde isdammer, og noen utviklet dette til næringsvirksomhet. Isproduksjon var en stor
eksportnæring fra midten av 1800-tallet til ca. 1920. Isdammen var opprinnelig en myr, men
ble gravd ut på 1920-tallet. Den er på ca. fire mål og isproduksjonen her var tilstrekkelig
levebrød for ekteparet Høvik og deres fire barn."

Post 91 Helvetesporten: "Men i hestetransportens tid var Revlitjern en del av en lang vintervei hvor tømmer ble transportert fra hogstområdet rundt Grisputten via Revlidalen, Evensetermyrene, Svartkulp og over Alunsjøen fram til Ammerud. Det er ikke så mye å finne av den opprinnelige vinterveien nå, men like nord for Revlitjern er den lett å se der den passerer det ville partiet ”Helvete”. Dette lite gjestfrie navnet fikk stedet fordi veien utfor er forferdelig bratt her, og på isete føre var det stor fare for at det kunne gå galt. Nesten nederst i bakken er det så smalt mellom en stor steinblokk på den ene siden, og lisida på den andre, at det var så vidt tømmerlasset slapp igjennom. Denne passasjen fikk da det naturlige navnet ”Helvetesporten”.

Revlitjern som ligger langs naturløypa på vei til post 91:

2: I tillegg har naturvernforbundet laget et hefte med kart over eventyrskoger i Oslomarka. Også her prøver jeg å gå innom flest mulig, både fordi de er utrolig fine men også for å kunne krysse av at jeg "fant posten". Også så spennende når man oppdager en eventyrskog som ikke fins på kartet! Jeg så at den som ligger rett sør for Alunsjøen ikke var tegnet inn på kartet og tipset dem om den, så nå har den også kommet med. Artig! Den burde egentlig få navnet mitt....
Her er linken til brosjyren om eventyrskoger:
http://naturvernforbundet.no/noa/eventyrskoger/category2197.html

Eventyrskogen sør for Alunsjøen:

 

Det fins sikkert lokale varianter over disse heftene jeg bruker. Eller så må kanskje noen sette igang å lage dem, før kunnskapen om stedene er borte!

Men det er hvertfall morro med disse "turer med mening". Ikke bare virring i skogen for at hundene skal bli slitne.