Slåttumsrøa naturreservat

Jepp, stemmer. Lillomarka har eget naturreservat. Man behøver ikke å reise lang for å oppleve noe så eksotisk nemlig. Det fins i vår egen bakhage. Og noe så fristende kunne jeg ikke motstå, og hvertfall ikke siden det fins blåmerkede ruter å gå der. Jeg har nemlig svart belte i å gå blåmerkede stier nå. Denne turen viste seg likevel å ha noen utfordringer.

Jeg bestemte meg for å starte på Romsås siden det går en blåmerket sti derfra og over Røverkollen med utsiktspunkt og rett inn i smørøyet. Jeg surra litt med å finne igjen stien fra T-banestasjonen. Det var ingen skilter som antydet at det fantes tursti i nærheten. Men siden jeg visste hvilken retning jeg måtte gå tråkka jeg bare inn på en tilfeldig sti som gikk innover i et skogholt i riktig retning, og der krysset den snart den blåmerkede jeg lette etter.

Bak Ravnkollen kirke derimot gikk det helt i ball. Jeg hadde gått forbi ett skilt som pekte i retning Steinbruvann. Jeg visste jeg ikke skulle følge det siden jeg da ikke ville komme over Røverkollen som ønsket. Like etter pekte et skilt mot Røverkollen rett fram over en parkeringsplass. Jeg gikk rett fram. På andre siden av P-plassen gikk en sti inn i skogen så jeg antok at jeg var på rett spor. Etter altfor mange meter hadde jeg fortsatt ikke sett noen blå merker på trærne. Jeg gikk tilbake ighen, helt til skiltet. Da så jeg at det pekte rett fram, men med en ørliten sving til venstre. Jeg gikk over P-plassen igjen, og ganske riktig gikk det en vei ned til venstre. Jeg gikk noen meter. Et blått merke på treet! Lettet travet jeg videre. Jeg forsøkte å følge med på kartet, men syntes at jeg var helt håpløs som vanlig. Jeg syntes at alt var helt speilvendt i forhold til det det burde være. Men jeg stoler av erfaring ikke på mitt indre kompass, selv om det også hvinte og mente at dette var feil vei. Det var først da et vann plutselig blinket mellom trærne at jeg innså det: Jeg var ved Steinbruvann, og aldeles ikke på vei mot Røverkollen. Jeg burde ha forstått at det var noe riv ruskende galt, om ikke av alle "feilene" på kartet og at mitt indre kompass sa at det var feil retning, så i det minste av at jeg hele tiden gikk nedover, mens jeg skulle opp på en topp. Det var ikke annet å gjøre enn å forbanne seg selv og veimerkingen. Tilbake ved Røverkollen-skiltet som fortsatt pekte rett fram hadde jeg bare ett valg igjen: høyre. Jeg gikk litt motløs opp den veien, og der! Litt til venstre for veien inne i skogen: et blått merke! Kjære turskilt-opphengere: Rett fram har aldri betydd "først opp veien til høyre, og deretter inn i skogen til venstre." Ikke der jeg kommer fra.

Men nå kom jeg meg vel opp på Røverkollen og kunne nyte utsikten. Jeg kunne faktisk se helt hjem, og det var verdt hele turen. På toppen kunne jeg krysse av enda et kulturminne fra oversikten min; gravrøyser fra bronsealder.

Jeg fulgte blåmerket sti ned på andre siden av kollen og til Romstjern. Jeg er svak for skog med eventyrskog og mye vann, og denne runden bød på mye av begge deler. Jeg traff veldig lite folk også, noe jeg syns er behagelig på wannabe-villmarksturene mine. Det får meg til å føle meg alene og sterk; en survivor. Selv om jeg bare er noen timer hjemmefra, enda færre timer fra nærmeste boligfelt, og en telefon unna hjelp.

Romstjern var vakker og med noen solbadende folk rundt. Men her holdt jeg på å gå feil igjen. Men denne gangen VAR det mitt indre kompass tok feil. På kartet så det først ut som om stien bare fortsatte på andre siden av veien, så jeg tura tvers over og rett inn i mørk granskog. Det var hverken sti eller blåmerker der. Forvirret så jeg på kartet. Jeg mente fortsatt at det sa det samme, men det kunne jo ikke stemme. Jeg følte meg som en dyslektiker der kartsymbolene hoppa og spratt ertende foran øynene på meg og utfordret logikken min. Tilslutt klamret jeg meg fast til at kartet sa at jeg skulle ha vannet på venstre side og vandret freidig videre på selve veien. Ikke lenge etter fant jeg igjen blåmerker, sti og skilt som markerte at her begynte et naturreservat. Man må bare være litt tålmodig og ikke frike ut med èn gang man ikke ser blåmerker. Med mindre man er på vei til Steinbruvann og man egentlig skal til Røverkollen.

 Neste vann vi kom til var Lusevasan hvor jeg observerte èn solbadende. De neste to vannene jeg vandret forbi var Bleiktjern og Lomtjern hvor jeg befant meg ganske så alene. Det ble brukt mye tid på fotopauser, nyte-synet-av-vannet-pauser og drikke-vann pauser. Derfor tok turen en god del mye lenger enn planlagt. Men flott vær og nok vann i sekken gjorde dette til en herlig dagstur som anbefales på det sterkeste. Blåbærene har også kommet, kan jeg melde.

Siden dette er et naturreservat er det ekstra viktig å følge normal folkeskikk som å ikke legge igjen søppel, samt noen andre regler man blir gjort oppmerksom på:

Bortsett fra skiltet mot Røverkollen bak Ravnkollen kirke var det enkelt å finne fram, igjen. Som sagt: svart belte i blåmerka stier nå.

Vel ute av det vidunderlige naturresevatet vandret jeg ned til Steinbruvann som var fullt av solbadende. Jeg hoppet selv i vannet som en nydelig avslutning på nok en fantastisk tur. Deretter var det bare et kvarters gange ned til Grorud hvor jeg kunne ta buss hjem igjen fra. 7 timer ute i herlig vær anser jeg som en vel anvendt dag! Man behøver ikke å bruke så lang tid på turen, det ble 1,5 mils tur inkludert feilvendingen ned til Steinbruvann før Røverkollen skulle bestiges. Men på 7 timer kan man virkelig verdsette den flotte naturen som resevatet har å by på, så jeg anbefaler det tempoet.

Dagens lærdom: Kun stol på ditt indre kompass når det har rett.

Solemskogen

Nå har jeg blitt så god til å gå tur at jeg har blitt kjedelig. Ingen ekstreme tabber, ingen utløste leteaksjoner, brekte bein eller engang et gnagsår! Ikke noe å skrive blogg om med andre ord. Neia, jeg har da gjort flere erfaringer underveis som jeg kan dele.

Først kan nevnes av nytt utstyr: Jeg har fått meg en slik Bergans hoftesekk. Til turer som er lange nok til at jeg kommer til å angre om jeg ikke tar med vann, men så korte at jeg angrer om jeg drasser med en hel sekk. Fin-fin gave fra smart samboer.

Jeg har tatt i bruk et nytt utgangspunkt for turene mine i Lillomarka: Solemskogen. Første turen jeg skulle ta for å bli bedre kjent der startet jeg som vanlig fra Tonsenhagen. Jeg brukte en time på å gå til Solemskogen P-plass som er et godt utgangspunkt for turer i området. Vel vitende om at jeg hadde en time å gå tilbake for å komme hjem igjen ble det kun litt rusling i nærområdet til parkeringen. Jeg fikk avklart hvor noen stier gikk, og at èn av de for tiden var oversvømt av en vårkåt bekk. Men det dugde jo ikke. Jeg vil bli like godt kjent i denne delen av Lillomarka som jeg er i "min" del av skogen. Etter denne turen fant jeg en gunstig bussrute til Solemskogen sånn at jeg ikke begynner å gå før jeg har kommet dit.

Neste gang stilte jeg godt forberedt: Jeg hadde med dette kartet som viser Lillomarka litt grovt samt de blåmerka (sommer)stiene. Å følge de rødmerka skiløypene sommerstid er fullt mulig, men da må man ta høyde for at man kan støte på overraskelser som "Heisann! En våt myr der skiløypa går vinterstid." Man finner jo alltids en vei rundt, men turen blir fort mer tidkrevende og offroad enn planlagt. I tillegg til kartet hadde jeg med dette turforslaget forfattet av Lillomarkas oppsynsleder. Håvard Pedersen er en kilde til gode turforslag med tilhørende spennende kultur-og naturminner å gå innom. I dette tilfellet er det en oversikt over hvordan Solemskogen oppsto og så ut i gamle dager. På den måten kunne jeg gå en runde (start og stopp P-plassen på Solemskogen) han hadde tegnet inn på et kart og samtidig få forklaringer på hva ruiner og gamle hytter jeg gikk forbi hadde vært. Det var en flott runde som jeg anbefaler enhver Solemskogen-noob å ta. Jeg syns at enhver tur må oppleves av en selv, men jeg kan legge ut en liten teaser; dekorative Steinlia midt inne i skogen:

Neste tur brukte jeg kartet og lagde en liten runde selv. Jeg hadde lyst til å gå fra Solemskogen til Sandermosen, og deretter finne en annen vei tilbake til Solemskogen. Ikke noen spesiell grunn, jeg hadde bare sett Sandermosen på mange skilt og ville gå og se hvor det var. Jeg så på kartet at fra Sandermosen gikk det en blåmerka sti over Styggedalen og Fugleleiken som krysset en annen blåmerket sti som ville ta meg tilbake til samme vei jeg hadde gått fra Solemskogen. Denne turen gikk så knirkefritt! Skiltene underveis var enige med kartet, og retningssansen min var stort sett enig med både kart og skilt. Jeg har vel aldri opplevd at en merka sti har vært så enkel å følge noen gang. Jeg følte meg helt trygg selv om jeg var på helt ukjent grunn. Underveis fant jeg en liten foss:

Jeg gikk en litt tilgrodd skogsvei og så Maridalsvannet blinke i det fjerne. Jeg gikk på innbydende stier:

Alt i alt var det en suksess, og jeg ønsket mer! Så jeg pønsket ut en ny og lengre tur. Jeg har alltid sett skilt som peker mot Sinober i Lillomarka. Jeg har nesten gått dit flere ganger. Jeg har blitt forhindret på veien flere ganger: ofte av andre, forlokkende stier som har forstyrret meg og som jeg bare "må gå" først. En gang var det en vårflom som stoppet meg, en annen gang en høstflom.Det meste seriøse forsøket ble stoppet av dagslys som forsvant. Sinober har blitt min hvite hval. Og jeg oppdaget en fin blåmerka sti som gikk fra Solemskogen til Sinober. Fra Sinober kan man gå til Lilloseter, og der er jeg godt kjent. Da er det bare halvannen times gange hjem til Tonsenhagen. Jeg kunne slippe unna busstur hjem.
Jeg gjennomførte Sinoberturen prikkfritt i går. Midtsommer, knallvær, blomster i full blomstring på alle kanter. Det var nesten for idyllisk til å være sant. For at det ikke skal virke for usannsynlig kan jeg nevne at det var et mygghelvete i skyggen. Men ellers var turen en fryd og anbefales på det sterkeste! Skogen var åpen og grønn, med endel bjørk i tillegg til gran. Veldig fine og enkle stier å følge (mye røtter og stein og myr, man må ha stødige tursko, ikke joggesko). Og endelig så jeg Sinober:

Der spiste jeg matpakke på en stein i en eng av smørblomst (Jada, cheesy. Men jeg gjorde det!). Turen fra Sinober over til Lilloseter var kortere enn den så ut på kartet. 4 km ca. Det var en av de fineste stiene jeg har gått: over myrer i blomst, forbi Sørskogen med en nydelig blomstereng foran, over en bekk som det var bygd en bro over. Jeg drakk av bekken og satt på broa og viftet med beina over vannet. Da jeg kom til Kjulstjernhytta ved Kjulstjernet satte jeg meg lenge i vannkanten med beina i det varme vannet og bare nøt utsikten:

Så veien mellom Sinober og Lilloseter er kanskje kort, men med antall distraksjoner underveis så tok det så lang tid som da jeg trodde det var mye lenger...

Vel framme på godt kjente Lilloseter var jeg sliten, tørst og tom for vann. Setra stengte like før jeg kom fram. Da var toppen av lykke å oppdage en brusmaskin og akkurat nok kronestykker i sekken til en iskald Solo.

Lærdom: ALLTID ta med lommebok selv om man skal midt inn i svarteste skauen, man vet aldri når man kan få bruk for den. Jeg hadde tatt den med i tilfelle jeg skulle gå meg bort eller bli så sliten at jeg vandret mot folk for å ta buss hjem. (kremt..eller ta med nok vann...kremt).

Igjen var jeg imponert over skilting underveis. Kun ett sted var det unøyaktig avstandsmerking, og stien fra Sinober mot Lilloseter hadde ikke skilt på Sinober (Jeg hadde jo kart så det var greit, men jeg har da sannelig ofte nok gått uten kart. Da ville jeg ikke visst hvilken av stiene som gikk mot Lilloseter). Jeg følte meg 100% trygg på at jeg var på rett vei hele tiden takket være skilt og kart.

Fra Solemskogen til Sinober var det 7 km, noe Endomondo var enig i. 4 km mellom Sinober og Lilloseter, og ca 8 km fra Lilloseter til Tonsenhagen. En tur på nesten 2 mil i ukjent terreng de første 11 km. Helt av meg selv, helt smertefritt. Anbefales!

Konklusjon: Jeg har blitt god (til å ta) med kart.