fredag 12. juli 2013

Slåttumsrøa naturreservat

Jepp, stemmer. Lillomarka har eget naturreservat. Man behøver ikke å reise lang for å oppleve noe så eksotisk nemlig. Det fins i vår egen bakhage. Og noe så fristende kunne jeg ikke motstå, og hvertfall ikke siden det fins blåmerkede ruter å gå der. Jeg har nemlig svart belte i å gå blåmerkede stier nå. Denne turen viste seg likevel å ha noen utfordringer.

Jeg bestemte meg for å starte på Romsås siden det går en blåmerket sti derfra og over Røverkollen med utsiktspunkt og rett inn i smørøyet. Jeg surra litt med å finne igjen stien fra T-banestasjonen. Det var ingen skilter som antydet at det fantes tursti i nærheten. Men siden jeg visste hvilken retning jeg måtte gå tråkka jeg bare inn på en tilfeldig sti som gikk innover i et skogholt i riktig retning, og der krysset den snart den blåmerkede jeg lette etter.

Bak Ravnkollen kirke derimot gikk det helt i ball. Jeg hadde gått forbi ett skilt som pekte i retning Steinbruvann. Jeg visste jeg ikke skulle følge det siden jeg da ikke ville komme over Røverkollen som ønsket. Like etter pekte et skilt mot Røverkollen rett fram over en parkeringsplass. Jeg gikk rett fram. På andre siden av P-plassen gikk en sti inn i skogen så jeg antok at jeg var på rett spor. Etter altfor mange meter hadde jeg fortsatt ikke sett noen blå merker på trærne. Jeg gikk tilbake ighen, helt til skiltet. Da så jeg at det pekte rett fram, men med en ørliten sving til venstre. Jeg gikk over P-plassen igjen, og ganske riktig gikk det en vei ned til venstre. Jeg gikk noen meter. Et blått merke på treet! Lettet travet jeg videre. Jeg forsøkte å følge med på kartet, men syntes at jeg var helt håpløs som vanlig. Jeg syntes at alt var helt speilvendt i forhold til det det burde være. Men jeg stoler av erfaring ikke på mitt indre kompass, selv om det også hvinte og mente at dette var feil vei. Det var først da et vann plutselig blinket mellom trærne at jeg innså det: Jeg var ved Steinbruvann, og aldeles ikke på vei mot Røverkollen. Jeg burde ha forstått at det var noe riv ruskende galt, om ikke av alle "feilene" på kartet og at mitt indre kompass sa at det var feil retning, så i det minste av at jeg hele tiden gikk nedover, mens jeg skulle opp på en topp. Det var ikke annet å gjøre enn å forbanne seg selv og veimerkingen. Tilbake ved Røverkollen-skiltet som fortsatt pekte rett fram hadde jeg bare ett valg igjen: høyre. Jeg gikk litt motløs opp den veien, og der! Litt til venstre for veien inne i skogen: et blått merke! Kjære turskilt-opphengere: Rett fram har aldri betydd "først opp veien til høyre, og deretter inn i skogen til venstre." Ikke der jeg kommer fra.

Men nå kom jeg meg vel opp på Røverkollen og kunne nyte utsikten. Jeg kunne faktisk se helt hjem, og det var verdt hele turen. På toppen kunne jeg krysse av enda et kulturminne fra oversikten min; gravrøyser fra bronsealder.

Jeg fulgte blåmerket sti ned på andre siden av kollen og til Romstjern. Jeg er svak for skog med eventyrskog og mye vann, og denne runden bød på mye av begge deler. Jeg traff veldig lite folk også, noe jeg syns er behagelig på wannabe-villmarksturene mine. Det får meg til å føle meg alene og sterk; en survivor. Selv om jeg bare er noen timer hjemmefra, enda færre timer fra nærmeste boligfelt, og en telefon unna hjelp.



Romstjern var vakker og med noen solbadende folk rundt. Men her holdt jeg på å gå feil igjen. Men denne gangen VAR det mitt indre kompass tok feil. På kartet så det først ut som om stien bare fortsatte på andre siden av veien, så jeg tura tvers over og rett inn i mørk granskog. Det var hverken sti eller blåmerker der. Forvirret så jeg på kartet. Jeg mente fortsatt at det sa det samme, men det kunne jo ikke stemme. Jeg følte meg som en dyslektiker der kartsymbolene hoppa og spratt ertende foran øynene på meg og utfordret logikken min. Tilslutt klamret jeg meg fast til at kartet sa at jeg skulle ha vannet på venstre side og vandret freidig videre på selve veien. Ikke lenge etter fant jeg igjen blåmerker, sti og skilt som markerte at her begynte et naturreservat. Man må bare være litt tålmodig og ikke frike ut med èn gang man ikke ser blåmerker. Med mindre man er på vei til Steinbruvann og man egentlig skal til Røverkollen.

 Neste vann vi kom til var Lusevasan hvor jeg observerte èn solbadende. De neste to vannene jeg vandret forbi var Bleiktjern og Lomtjern hvor jeg befant meg ganske så alene. Det ble brukt mye tid på fotopauser, nyte-synet-av-vannet-pauser og drikke-vann pauser. Derfor tok turen en god del mye lenger enn planlagt. Men flott vær og nok vann i sekken gjorde dette til en herlig dagstur som anbefales på det sterkeste. Blåbærene har også kommet, kan jeg melde.



Siden dette er et naturreservat er det ekstra viktig å følge normal folkeskikk som å ikke legge igjen søppel, samt noen andre regler man blir gjort oppmerksom på:




Bortsett fra skiltet mot Røverkollen bak Ravnkollen kirke var det enkelt å finne fram, igjen. Som sagt: svart belte i blåmerka stier nå.

Vel ute av det vidunderlige naturresevatet vandret jeg ned til Steinbruvann som var fullt av solbadende. Jeg hoppet selv i vannet som en nydelig avslutning på nok en fantastisk tur. Deretter var det bare et kvarters gange ned til Grorud hvor jeg kunne ta buss hjem igjen fra. 7 timer ute i herlig vær anser jeg som en vel anvendt dag! Man behøver ikke å bruke så lang tid på turen, det ble 1,5 mils tur inkludert feilvendingen ned til Steinbruvann før Røverkollen skulle bestiges. Men på 7 timer kan man virkelig verdsette den flotte naturen som resevatet har å by på, så jeg anbefaler det tempoet.

Dagens lærdom: Kun stol på ditt indre kompass når det har rett.