Dette var litt utpå kveldingen, men jeg pakka en sekk i en fart. Min bedre halvdel syns det kanskje kom litt brått på og hadde andre planer og spurte om det var greit at han sto over denne. Klart det, det er vel ingen kunst å telte alene.
Lærdom nummer 1: Det blir litt tyngre å bære når man går alene, så man må være litt mer kritisk til hva man tar med seg.
Jeg tok med både turkopp, colaboks, ekstra sko, hele svære rødspritflaska, 2 pølsepakker i tilfelle jeg ville gå lenger og ta en overnatting til osv osv. Tro meg, det blir ikke en overnatting til av sånn pakking.
Jeg skjønner ikke helt hvordan, men jeg kom meg helt opp til Aurevann uten pauser. Jeg hadde tenkt å overnatte der først for deretter å gå videre til Sinober neste dag og finne et fint vann å telte ved der oppe. Nedturen var at noen hadde allerede satt opp telt på plassen vi brukte sist. Derfor måtte jeg fortsette videre. Da merka jeg at sekken var tung. Jeg måtte gå en sti som tok meg bratt oppover. Jeg hadde bare tatt med akkurat nok krefter til å komme meg til den planlagte teltplassen. Det var ikke en teltplass å se langs vannet etter dette, det gikk bare bratt nedover mot vannet. Tilslutt ga jeg opp og fant en plass med mye lyng langt oppe fra vannet. Jeg hadde sett for meg å sitte ved vannet og nyte utsikten, men jeg brukte uansett så lang tid på å sette opp teltet alene at det begynte å bli mørkt da jeg var ferdig. Det tar jeg ikke som en lærdom, for det sier seg selv og er lite å gjøre noe med. Men opp kom det. Det jeg derimot kan ta som en lærdom:
Lærdom nummer 2: Velg teltplass nøye, sjekk at det er plass til hele teltet der. Da jeg skulle sette i de siste pluggene oppdaget jeg at jeg fikk en hel stubbe med under teltet. Men siden jeg var sliten og hadde et telt med plass til 1 hund, ett menneske og en stubbe så fikk den være med inn. Vi holdt oss i hver vår ende av teltet hele natta.
Da teltet var oppe var både jeg og hund såpass myggoppspist at vi bare måtte gå rett inn.
Lærdom nummer 3: Når du pakker altfor mye, sørg i hvertfall for å ta med noe nyttig, som myggspray.
Dette ble første testen av nytt selvoppblåsende liggeunderlag, og ny selvoppblåsende pute. Den dagen jeg kjøpte det gleda jeg meg til å pakke det ut og "trykke på knappen og se det blåse seg opp." Folkens, det er ingen sånn knapp. Jeg lette lenge og vel, klemte både her og der. Men det skjedde liksom ingenting. Jeg måtte tilslutt kapitulere og google problemstillingen. Det viser seg at begge deler, når man åpner en ventil, tar inn luft sakte men sikkert til det er samme lufttrykk inni som utenfor, eller noe sånt. Da er de fortsatt ikke fullt fylt opp, så man blåser opp resten til ønsket mengde med ventilen. Jeg ble litt skuffa, men det var vel litt for Petter Smart med en sånn knapp.
Lærdom nummer 4: Liggeunderlaget var greit å fylle helt opp, men puta ble bare hard og rund som en ball. Vil du sove med en badeball under hodet? Jeg tok ut litt luft i stedet, da ble det bedre.
Buffy plumper i Aurevann:
Jeg sov hvertfall bedre denne gangen enn den forrige. Hunden falt også til ro, sa ikke et pip engang da en ugle eller en annen nattfugl bestemte seg for å kræsjlande på teltet vårt.
Det var veldig mye kaldere denne natten enn den forrige, det var sånn at jeg måtte ta til og med nesetippen innenfor soveposen, ellers ble den skikkelig frossen. Forrige gang pakket jeg stillongs i tilfelle det skulle bli kaldt, men det ble det ikke så jeg strøk det fra lista denne gangen. Men i natt savnet jeg stillongs sårt. Hadde i det minste med et par ullsokker. Dette dekkes av lærdom nummer tre, bare bytt ut myggspray med varmt tøy. Eventuelt en
Lærdom nummer 5: Sjekk Yr.no time for time med temperaturer for natten.
Jeg våknet noen ganger av at det verket litt i hoftene. Det gjorde jeg sist også husker jeg, men da trodde jeg det skyldtes dårlige liggeunderlag. Det løste seg ved at jeg la meg på magen, det var eneste stillingen som hjalp mot det. Er dette vanlig?
Teltplassen i morgensol, teltet er bak meg (jeg vet ikke hvorfor Buffy tok langlina på hodet, tror det var ment å skulle være morsomt):
Jeg våknet tidlig men mer uthvilt enn sist vi var ute og teltet. Pakket teltet, stekte pølser som en proff med perfekt mengde sprit på spritkjøkkenet. Og innså at jeg umulig kunne gå videre til Sinober. Jeg var faktisk ikke helt sikker på om jeg orka å gå hjem. I dag kjentes sekken 10 tonn tung, og beina var tunge. Skuldrene verka. Jeg sendte en sms til min bedre halvdel om at jeg kom hjemover i sakte tempo, og bega meg avgårde. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg klarte å gå opp i går uten pause. Nå hadde jeg som mål å gå fra krakk til krakk. Ved hver krakk satte jeg fra meg sekken (den var vanskelig å få på seg hvis jeg satte den helt ned på bakken) og hvilte en stund. Oppdaget at jeg hadde tatt med meg altfor lite drikke også, var helt tom etter frokost. Kunne kanskje ha fylt på fra en bekk hvis jeg fant en som så ren nok ut.
2 km hjemmefra skjedde mirakelet: Hund nummer 1 begynte å hoppe og danse, jeg så opp og der sto hund nummer 2 og min bedre halvdel! Han hadde våknet og sett meldingen min og skjønt at det var litt tungt å gå, og bestemt seg for å ta med hund nummer 2 på morgentur og møte meg sånn at han kunne overta sekken. Jeg ble så glad at jeg nesten måtte gråte!
Lærdom nummer 6: Si alltid i fra hvor du går, sånn at andre kan overraske deg på veien.
Dette ble vel ikke den beste turen, og jeg kjenner det blir en liten stund til neste gang. Men det ikke første gangen jeg går litt for langt, det pleier ikke å ta lang tid før alt er glemt og jeg drar på langtur igjen. Og jeg har lært så mange nyttige ting!
