En helt ekte fjelltur!

Jadda. Vi har vært på fjellet. Og kommet tilbake igjen.
Spoiler-alert: Uten å ha utløst en eneste leteaksjon.
Dette var riktignok en teltfri tur. Hverken de tobeinte eller en 12 år gammel dronning av en drever hadde lyst på høstferien i telt. Vi ville se fin natur, gå på turer men også sitte foran en sprakende peis og se ut på eventuelt dårlig vær. Litt luksus skal det være! Siden vi ikke har hytte søkte jeg etter utleie-hytter på nettet. Det beste stedet for oss, fant jeg ut, var Finn.no. Der kan man krysse av for endel spesifikasjoner som man krever at må være oppfylt , for eksempel "dyrehold tillatt" som er helt essensielt for oss. Ingen tur uten barna! På den måten slapp jeg å ta kontakt på mail med ørten utleiere, bare for å få beskjed om at hunder var uønsket.
Jeg har en svakhet for Gudbrandsdalen så vi endte opp med å leie Jægerbu på Venabu av koselige Hytte-Kari. Her er den:

Av fasiliteter hadde den mer enn vi har i 2-romsleiligheten vår i Oslo. Det var både oppvaskmaskin, vaskemaskin, strøm (ja ja, det har vi faktisk) og ikke minst peis. Det var nesten så vi vurderte å ta med skittentøyet oppover så vi slapp å bruke vaskekjelleren hjemme.

Min første tanke (etter at jeg hadde fått igjen pusten av å se utsikten innover i Rondane) var at vi aldri kom til å finne igjen hytta etter første tur ut. Hyttefeltet var stort, med mange veier, avstikkere og like hytter. Og det var småtrær på alle kanter som gjorde sikten vanskelig.
Så da vi gikk ut på vår første fjelltur etter å ha fått overrakt nøkkelen av Hytte-Kari brukte vi mye tid på å se oss bakover og memorere veien til hytta. Av erfaring vet jeg at veier kan se helt annerledes ut på veien tilbake enn da man gikk den andre veien. Trær har en bakside og den ligner ikke nødvendigvis på forsiden. Så det kan være greit å ha et inntrykk av hvordan veien tilbake kommer til å se ut. Jeg hadde også gjort noen forundersøkelser ved å printe ut et turkart over området, pakke det og kompass. I tillegg hadde vi begge GPS på mobilen, men alle har hørt om de dumme turistene som la ut på langtur også gikk de tom for strøm eller mista dekningen. Så jeg ville ikke stole for mye på GPS. Og riktig nok, kun min telefon fungerte der oppe.

Ikke mange meterne fra hytta kom vi fram til riksveien. Vanligvis ville dette ha irritert meg grensløst, en vei er i veien for idyllen! Men her var den
A) Et trøstende syn for en Lars Monsen in spe som er redd for å ha tatt seg vann over hodet.
B)Et syn for enhver naturentusiast når utsikten fra veien er slik:

Så fjellturen vår startet enkelt med litt trasking langs hovedveien til vi fant en sti som fortsatte på andre siden av veien. Det viste seg å være en drømmesti for noobs som oss. Den førte til dette fjellet og opp på det og langs hele kanten som en minimini-Besseggen og ned på andre siden og bort til samme riksvei igjen (det er fjellknatten i bakgrunnen på bildet. Erfarne fjellfolk vil neppe si at vi har vært på et fjell.)

 Vi trengte hverken kart, kompass, GPS eller rødmerker for å finne fram. Til forskjell fra skog som jeg er vant til å vandre i har man meget god oversikt på fjellet. Vi så hele tiden hvor vi skulle. Det var bare vanskelig å forstå avstandene, men stort sett på den måten at jeg trodde det var mye lenger å gå enn det var. Vel oppe på toppen premierte vi oss selv med fotosession, boller og brus. Som Lars Monsen ville gjort det selv. Fotosession-resultat:
1: Poserende hunder

 2: Uendelig utsikt

Stor mestringsfølelse etter denne turen!

Dagen etter våknet vi til min store skrekk: ertesuppetåka! Ut måtte vi med hunder uansett, men dagens tur nummer en besluttet vi å legge til veiene i hytteområdet og ikke ut i noe som helst fjell-lignende område. Vi satte på GPS og luntet avgårde. Jeg hadde stålkontroll på hvor vi var lenge. Jeg sjekket med jevne mellomrom at mitt indre kompass og GPS var enige om hvilken retning hytta var i. Og det var de. Lenge. På ett eller annet tidspunkt har vi kommet på villstrå likevel, og jeg stolte ikke lenger helt på GPS'n heller. Da var det veldig greit å høre riksveien. Vi tok oss lett fram til den og fant veien tilbake til hytta derfra. Da var vi veldig glade for at vi ikke hadde lagt ut på fjelltur. Men så lett er det altså å gå seg bort. Det kan skje uten tåke og det, men særlig med tåke. Jeg har My Tracks på telefonen, så etterpå kunne vi se på et kart hvor/hvordan vi hadde gått (og hvor langt, hvor lenge, hvor fort, hvor høyt og whatnot). Interessant mønster på kartet etter at vi mistet litt oversikten. Men kjekt for å analysere hvor det gikk galt.
Det ble mye peiskos den dagen, men i firetida letna tåka nok til at jeg ville bestige den lille knausen med navnet Kyrkjegardsfjellet. Igjen fikk vi se fjellets lumskhet på nært hold. Akkurat i det vi skulle gå ut av hytteområdet og opp mot fjellet kom denne tåka i rasende fart:

Den hyllet Kyrkjegardsfjellet helt inn på noen sekunder. Vi snudde og gikk en annen vei, men like fort som den hadde kommet var tåka borte igjen! Ny, skremmende påminnelse om hvor raskt det skifter på fjellet. Etter å ha vurdert værsituasjonen dristet vi oss likevel opp til fjellet. Eller knausen. Denne greia her hvertfall:

Den er kanskje liten å bestige fra denne kanten, men for en utsikt utover til andre sida når man kommer opp:

Jeg kunne lagt ut mange flere bilder derfra i alle kompassretninger, men jeg vil heller oppfordre leser til å dra dit og se det selv! Når vi klarte det klarer alle det. Det var ikke farlig så lenge vi var forsiktige og fornuftige på grensa til nevrotiske.
Lærdom nummer 1: Jeg er ikke helt idiot.
Greit å vite. Jeg er heller overforsiktig enn tar sjanser, og akkurat på fjelltur er nok det et bra trekk.
Lærdom nummer 2: Man må ikke gå så langt!
Vi storkoste oss med de ca 2-timers turene vi var på, og er nå bedre kjent i området. Neste gang vil vi kunne gå lenger og føle oss trygge på at vi finner veien. Små skritt!

Det var vel egentlig det eneste jeg lærte på denne turen ( i tillegg til at det aldri blir for mye godteri på hyttetur), men all lærdom er god lærdom. Hit drar vi gjerne igjen, med telt eller hytta til Hytte-Kari.
Fjelltur? Klart jeg kan! :)